Kystverkets tunnelsyn: medmenneskelighet til besvær?
I den lille bygda Kjøde begynner truslene om verdens første skipstunnel å bli til virkelighet. Kystverket har til hensikt å omforme Kjøde fra å være et lite og rolig samfunn til å bli et knutepunkt for maritim aktivitet og turisme. Vekst er altså et sentralt nøkkelord i retorikken som fremmer prosjektet.
«Å finne løsninger i felleskap med beboerne er ikke et spill for galleriet»
Men hva skjer med de som bor der nå?
Som pårørende til en av dem som bor i Kjøde ønsker jeg å belyse den uakseptable situasjonen flere av innbyggerne står overfor. En situasjon preget av en sjokkerende mangel på respekt for enkeltpersoners verdighet og livskvalitet, utvist av Kystverket, som er ansvarlig for dette høyst eksperimentelle prestisjeprosjektet.
I store samfunnsspørsmål som dette – transformasjon av en liten bygd til en næringspark – er det viktig å belyse hvordan enkeltpersoner blir behandlet i prosessen. Fordi det viser oss noe om hvem vi er som samfunn og ikke minst vårt kollektive verdigrunnlag.
Dette er en visjon som har kastet Kjødes innbyggere inn i en tilstand av konstant stress og uro.
Min kjæreste er en av de som bor akkurat på grensa til å ikke regnes som «direkte berørt» av tunnelen – det vi si et par steinkast fra tunnelåpningen. Det betyr at siden Kystverket ikke trenger å rive huset, imøtekommer de heller ikke å kjøpe ut boligeierne.
Kystverket er klar i sin tale på at det tidvis blir svært utfordrende å være tunnel-nabo.
Alle hus ligger slik til at støy og miljøforurensning vil gjøre livet ulevelig. I de verste støyperiodene, som angivelig vil strekke seg over flere år, tilbys disse menneskene hotellovernattinger og midlertidige leiligheter. De aller fleste er i livsfaser hvor det oppleves svært belastende å bli tvunget inn i et nomadeliv. At usikkerhet kan medføre psykiske plager er godt dokumentert. Dette er belastninger som Kystverket tilsynelatende anerkjenner, men samtidig ignorerer når de skryter av å ha etablert et godt samarbeid i Kjøde.
Det virker presserende å spørre om man virkelig ikke har noen rettigheter når staten i praksis gjør ens eiendom verdiløs?
Det som er mest provoserende er kanskje at Kystverket fremstiller disse midlertidige løsningene som en sjenerøs gavepakke. Ei heller tas det høyde for eventuelle usikkerheter knyttet til gjennomføringstidslinjen – på 5 år. Hvor mange år innbyggerne faktisk vil miste er det vel egentlig umulig å forutsi.
Dette er et milliardprosjekt: Hvorfor kan ikke de få som ønsker å flytte bli tilstrekkelig kompensert? Kystverket ga sitt svar på sist avholdte folkemøte (27. februar) i Kjøde.
– Det blir utfordrande å bu her, men vi skal prøve å legge til rette på best mogleg vis
Under informasjonsmøtet fikk jeg anledning til å observere hvordan innbyggerne i Kjøde blir snakket til, ved bruk av hersketeknikker. Her forsøkte flere å formidle at stresset rundt bosituasjonen har blitt så krevende at de har utviklet helseplager. Men til tross for den utbredte frustrasjonen over å ikke bli hørt på sine behov, ble alle kritiske innspill konsekvent møtt med mantraet: «dette er noe vi kan få til i lag» noe som impliserer en form for brukermedvirkning. Slike ordvalg fremstår mer som en taktikk for å kamuflere innbyggernes avmaktsfølelse, enn reell medvirkning. Samtidig som det undergraver motstand og legitimerer Kystverkets egne handlinger.
Kronjuvelen av hersketeknikker kom når spørsmålet om utkjøp av boliger som ikke blir jevnet med jorden ble adressert. Disse kjøpes ikke ut fordi Kystverket vil at boligeierne skal bli boende. En kan undres om slike ting blir sagt for å få innbyggerne til å føle seg privilegerte? Kanskje de bør anse seg som et utvalgt samfunn – de får tross alt verdens første skipstunnel og må vel kunne ofre litt?
Videre ble det hevdet at selv om det er mye belastning nå, så er det viktig å huske at: «det kommer noe positivt ut av dette til slutt». Men positivt for hvem? Hva med de som lider nå? Hvem bestemmer hva som teller som positivt?
Det virker som om dagens smerte og bekymringer for bygdefolket blir ignorert til fordel for en uklar fremtidig nytte. For ingen vil si høyt at dette handler om profitt for noen få. Det handler visstnok mest om sikkerhet på sjøen. Men hvor mange liv vil egentlig reddes på bekostning av de som lever i dette området nå? Hvem sine liv er mest verdt?
Nei da, det er ikke helt sant at det ikke har blitt tatt hensyn til berørte. En av kommunens representanter meddelte entusiastisk at noen ønsker blir oppfylt. Det blir lekeplass i den nye næringsparken. Til og med en volleyballbane er innvilget. Raust.
De aller fleste har kapitulert og gitt opp kampen mot tunnelen. Men skal disse menneskene som nå står uten rettsvern få en kompensasjon det er mulig å skape et nytt liv med, så må de fortsette å kjempe.
Skipstunnelens krefter står parat til å invadere bygda i løpet av 2025.
Som tilskuer håper jeg ansvarlige myndigheter, tar et reelt ansvar for sine handlinger. Noe som innebærer å ta innbyggernes behov på alvor. Å tvinge mennesker til å leve i uoverskuelig midlertidighet er en underminering av menneskeverdet.