– Det var egent­lig en vel­dig stor til­fel­dig­het at jeg hav­net her.

Kris­tin tar imot i lo­ka­le­ne til Fo­to­gra­fen Eide i Eidsgata. Der har hun skapt seg sin egen ar­beids­plass.– Jeg had­de len­ge hatt lyst til å star­te mitt eget fir­ma, for­kla­rer 30-år­in­gen. Et­ter at hun tok ba­che­lor i fo­to­gra­fi i Eng­land, gikk hun rett til  jobb hos en fo­to­graf i Fos­na­våg. Men da bu­tik­ken skul­le leg­ges ned, had­de Kris­tin val­get mel­lom å bli ar­beids­le­dig – el­ler å star­te noe selv.

– Da var det en kun­de som var inn­om hos meg i Fos­na­våg som sa «Du må star­te på Eid. Vi tren­ger en fo­to­graf der».

Kris­tin snud­de seg rundt, be­gyn­te å plan­leg­ge og grep mu­lig­he­ten.

– Da tenk­te jeg «OK, jeg kjen­ner én per­son på Eid, men hvor­for ikke», hop­pet i det og startet opp.  Hun for­tel­ler at det føl­tes både  mer­ke­lig og skum­melt å skul­le be­gyn­ne for seg selv. – Jeg tenk­te «Hva i hu­les­te har jeg gjort, men det­te får bare bris­te el­ler bære», for­tel­ler Kris­tin om den før­s­te ti­den.

Nå har 30-år­in­gen fra Vol­da dre­vet sitt eget fir­ma i over tre år, si­den vå­ren 2009.  Og hun har lært å set­te stor pris på sitt nye hjem­sted.– Jeg har fun­net ut at det er mer enn bare en buss­hol­de­plass. Blant an­net er na­tu­ren vel­dig fin. Det er Vol­da pluss litt til, smi­ler Kris­tin.

Hun er rask med å leg­ge til at hun fikk en kjem­pe­fin mot­ta­kel­se da hun kas­tet seg ut i sitt nye liv. – Det som vir­ke­lig hjalp, var alle de som kom inn­om bare for å øns­ke meg vel­kom­men den før­s­te uken jeg had­de åpent. Jeg er vant til litt skep­sis på sån­ne ting, men det var helt fan­tas­tisk hvor godt jeg ble mot­tatt, sier Kris­tin takk­nem­lig. Den «men­nes­ke­li­ge» si­den av  eidasamfunnet har også bi­dratt til at hun har blitt væ­ren­de .

– Jeg ble tatt imot så utro­lig varmt og godt at det var ikke skum­melt i det hele tatt da jeg først kom i gang, sier Kris­tin og fort­set­ter:– Det at det er så man­ge flot­te folk her, er det som har gjort at jeg har blitt.

Så langt ser det ut til at det går an å leve som fo­to­graf på Nord­fjord­eid. Be­drif­ten går med over­skudd, og har «kom­met over knei­ka på tre år», iføl­ge in­ne­ha­ve­ren.– Det er vel­dig mye ar­beid for dår­lig lønn, men slik er det ofte i fotoyrket. Det­te er uan­sett ikke noe jeg gjør for å bli rik, un­der­stre­ker Kris­tin.

Hun le­ter et­ter sta­dig nye må­ter å ut­vik­le seg på.

– Jeg hå­per blant an­net å få til et sam­ar­beid med and­re kunst­ne­re. Jeg og ven­nin­nen min, Åse Huse, har blant an­net lyst å gå litt mer inn på kom­bi­na­sjo­nen av ma­ling og fo­to­gra­fi. Det er for å ha and­re ut­ford­rin­ger og ikke stag­ne­re. Det er vel­dig far­lig å stag­ne­re i et krea­tivt yrke. Fo­to­gra­fen er opp­tatt av at hun ikke skal gå seg inn i et spor.

– Det å ten­ke an­ner­le­des og ikke gjø­re det sam­me hele ti­den, det tror jeg er lurt. Og jeg prø­ver også å ha en del ting for min egen del og for gle­den sin del, for å hol­de på glø­den.

Så er spørs­må­let hva fremtiden brin­ger:

– Jeg har fun­net kjær­lig­he­ten med en fra Dals­fjor­den. Så jeg prø­ver å over­ta­le ham til å flyt­te hit, mens han prø­ver å over­ta­le meg til å flyt­te dit, ler Kris­tin.

Fort­set­tel­sen blir uan­sett på Eid en god stund frem­over.

– Jeg skal ha en lær­ling fra Hild­re her hos meg, og jeg skal i hvert fall være her de nes­te to åre­ne sam­men med hen­ne.