Michelle Kroken Ekremsæter sprudler når hun skal fortelle om arbeidshverdagen som elektriker i Tussa Installasjon på Fiskå.- Jeg har lyst til å få mer erfaring og å bli flinkere i faget mitt.Jeg vil lære mye mer, smiler 24-åringen.Etter to år i jobben har hun ingen problemer med å finne nye utfordringer.– Det er utrolig mange muligheter, så en må holde seg oppdatert på det som skjer i bransjen, og det er det som er så kjekt.
Bortsett fra litt lager- og kontorarbeid på Fiskå, blir det mye farting på Michelle og kollegaene.Mesteparten skjer rundt om i Vanylven, men det blir også mange turer til Selje, Stadlandet og også til Svelgen.– Du kommer inn i alle slags hjem og du får treffe mange kjekke folk. Det er veldig mange småjobber, men det er et vidt spekter fra å montere stikkontakter til min favoritt, som er å installere hele hus. Det synes jeg er det kjekkeste av alt, forteller elektrikeren.
På hjemmebane skjer det også mye for 24-åringen. Etter to år på Eid, der hun traff samboeren Håvard fra Kjølsdalen, er de nå på plass i eget hus.I januar i fjor kjøpte de nemlig nabogården til hennes foreldre i Kroken, noen kilometer fra Åheim sentrum. Og noen måneder senere kom sønnen Collin til verden.– Jeg har alltid villet hjem igjen. I utgangspunktet hadde vi byggeplaner, men så fant vi ut at naboen til gården hjemme skulle selge, forklarer Michelle.
Tilhørigheten til hjemplassen gjorde at det ikke var noe vanskelig valg å komme tilbake.– Jeg flyttet opp hit da jeg var syv-åtte år og jeg har alltid likt meg her, sier hun og fortsetter:– Jeg trives så godt her. Det er vel naturen og dyra og fjøset og alt. Plassen i seg selv. Ja, hele greia.
Michelle stortrives med å bo midt i naturen, og ser ikke for seg å bo i et byggefelt.
– For å si det sånn, så kunne jeg aldri tenkt meg å bodd nede på Åheim. Det måtte ha vært her oppe i dalen om det skulle vært Vanylven. Jeg synes det er fint å gå ut gjennom døren uten at naboen ser meg.
Etter et drøyt år i eget hus begynner brikkene å falle på plass for den vesle familien.– Etter at vi pusset opp blir det bare bedre og bedre. Jeg har spurt samboeren om han har angret, men han sier at han aldri kunne ha tenkt seg å flytte tilbake til «normalen», forteller 24-åringen.Samboeren har det daglige ansvaret for de rundt 150 melkegeitene. – Han driver gården, mens jeg er med på enkelte ting. Det jeg må være med på. Med jobb, en liten sønn og gården i tillegg så går dagene fort. Da får vi heller leve med et litt skittent hus, av og til, ler Michelle.
Bare hundre meter bortenfor driver foreldrene gården de har hatt siden hun var syv-åtte år. – Jeg har alltid sett for meg at jeg skal ta over, forteller hun. Enn så lenge har 24-åringen det imidlertid helt topp som elektriker og deltids gardskjerring.– Jeg vil jobbe med Tussa så lenge som mulig, og forhåpentligvis få flere unger. Og den dagen vi tar over gården til foreldrene mine, så får vi se hvordan dagene strekker til.