Turid Breidalen sin kommentar stod på trykk i Fjordenes Tidende fredag 9. september.
Har en samling av manier
Jeg tilstår med det samme: Livet mitt består, og har bestått, av manier. De fleste veit at jeg er manisk når det gjelder ugler og lopper, men dessverre har jeg mange flere manier enn disse to.
Problemet mitt er at når jeg først begynner på en ting, så klarer jeg ikke å stoppe.
Et godt eksempel er juleduker. Den første gangen jeg kjente en slik mani, var en gang tidlig på 80-tallet da jeg satt på flyet tilbake fra Roma. Jeg husker datoen godt. Det var den 21. oktober. Jeg døste, og tenkte på hva jeg skulle gi døtrene mine til jul. Plutselig stod det heilt klart for meg: Jeg kunne brodere en juleduk til hver av dem, for det var noe de ville ha glede av som voksne.
Jeg kjøpte to store påtegnede juleduker. Ingen trodde jeg ville bli ferdig til jul. Men lillejulaften sydde jeg bånd rundt den siste, og dukene lå under juletreet. Da skulle egentlig juleduk-syingen være over. Men neida. Jeg klarte ikke å stoppe, og sydde seks juleduker til på kort tid.
Ugler klarer jeg ikke å slutte å samle på. Fremdeles kjøper jeg ugler som jeg liker. Men det ser ut til at det dessverre ikke blir noe uglefjell i Måløy. Vi har i over et år prøvd så godt vi har kunnet for å få det til i Sentrumsparken, uten å komme noen vei. Vi ville også ta tak i manglende vedlikehold og være med på å fornye parken. Vi fikk riktig nok tilbud fra kommunen om å sette uglefjellet i skogen bak kirka, men da ville det ikke blitt noen attraksjon eller blikkfang for byen.
Dersom noen har gode ideer om hvor Måløy kan ha uglefjellet, mottar vi forslaga med takk. Vi har prøvd ulike lokasjoner uten hell.
Uglene skal i alle fall ikke skille lag. Jeg har kanskje tenkt på en felles uglebegravelse ute på bossplassen hvis vi absolutt ikke får noe til. Jeg vil invitere dere alle til seremonien. Ronny Mobakken vil heilt sikkert være en utmerket seremonimester. Det kan faktisk bli en verdig og hyggelig avslutning på ugle-eventyret. Men ikke ønskelig.
Akkurat nå er jeg inne i en av mine aller verste manier. Det er å hekle grytelapper. Denne manien har fulgt meg i alle år, men den kommer i bølger. En gang heklet jeg 200 par før galskapen slapp taket. Jeg tigger bomullsgarn fra slekt og venner (jeg kjøper en del også) og så hekler jeg i vei. De som husker aller best kan muligens huske at den store grytelappkunstneren Turid Breidalen hadde sin første separatutstilling ute på Vestro rundt 1990.
Det var tider. Jeg kommer tilbake om hvordan det går denne gangen.
God helg!