Nylig ble et intervju med sjef for Bremanger Quarry, Michiel Peters, publisert her i Fjordenes Tidene. Intervjuet hvor han får uttale seg uimotsagt provoserer. Dette leserinnlegget er ment som et motsvar.

Det første utsagnet jeg reagerer på er dette: «Det er lett å sitte tusen kilometer vekke og skrive om ting ein har blitt tipsa om, men som ein ikkje har fått tid til å sette seg inn i. Ein kan kanskje ikkje forvente at alle mediefolk eller folk som har meiningar i denne saka setter seg ned og les alle sakspapira som kommunestyret i Bremanger har gått gjennom i årevis før dei gjorde vedtak om å gi løyve til utbygginga på Aksla»

Som en av den jeg antar at Peters regner som "folk som har meiningar i denne saka", jeg har skrevet leserinnlegg og gjort intervjuer om saken og engasjert meg sterkt, synes jeg at dette utsagnet er arrogant. Denne kommentaren skrives ikke tusenvis av kilometer unna, men dagen etter jeg har utført arkeologisk feltarbeid på Vingen. Dette et område jeg har fått en relasjon til, en faglig interesse for og en stor respekt for. Flere av de kritiske stemmene imot steinbruddet og utskipningskaia kommer fra lokalbefolkningen, fra næringslivet knyttet til turistnæringa i Bremanger, fra arkeologer og naturvernere som har satt seg inn i saken og som har vært på befaringer og bryr seg om naturtapet.

Vi som er kritiske til vedtaket er det nettopp fordi vi har satt oss inn i sakspapirene. Vi har satt oss inn i, og vi har forstått, motsegnene fra Riksantikvaren og Statsforvalteren. Vi støtter de faglige årsakene de legger til grunn for å være imot dette steinbruddet. Og vi forstår hvor stor og irreversibel ødeleggelsene knyttet til steinbruddet og utskipningskaia blir for dette landskapet. Det som provoserer med dette utsagnet er midlertidig ikke bare dette, jeg reagerer også sterkt på måten han fremstiller media. Journalistene som tar kontakt med oss er kritiske og dyktige, og de belyser en sak som går imot alle faglige råd. At det narrativet som skildres i mediene ikke passer det gamle kommunestyret og Bontrup er ikke overraskende, men det betyr ikke at det er feil.

Det neste utsaget jeg reagerer på er dette: «..og det at Kommunal- og distriktsdepartementet etter ei grundig vurdering har gitt løyve til eit steinbrot på Aksla meiner eg er ei stadfesting av at vi har gjort ein stor jobb for å avgrense naturinngrepa mest mogleg.»

Nå er jo store deler av denne debatten tuftet på nettopp Kommunal- og distriksdepartementets svært lite grundige vurdering. Fire kritiske spørsmål fra Alfred Bjørlo og Ola Elvestuen til Kommunal- og distriktsdepartementet kom på mandag angående flere feil fra departementets side. Det departementet som inntil 2014 var beslutningsmektige i slike saker, Klima og miljødepartementet, har stilt seg bak de faglige rådene til Riksantikvaren og Statsforvalteren om å ikke godkjenne reguleringsplan for steinbrudd på Aksla. Hos dem ville ikke vedtaket gått igjennom. Det at planen er begrenset fra det første forslaget betyr svært lite for den påvirkningen byggingen vil ha for den borenemorale regnskogen som Statsforvalteren ønsker å verne.

Så kommer et utsagn som hele tiden repeteres: «Vi har sjølvsagt ingen planar om på nokon måte å skade det kulturhistorisk svært viktige helleristningsfeltet i Vingen. Igjen er det viktig å streke under at Vingen ligg seks kilometer unna den planlagde utskipingshamna, og at verken hamna eller steinbrotet på Aksla vil bli synleg frå Vingenfeltet.»

Dette argumentet er helt urimelig. Det undergraver Riksantikvarens faglighet, de har i over ti år stilt seg kritisk til planen nettopp fordi det er en fare for skade på helleristningsområdet i Vingen. Men landskapsvernsområdet Vingen og helleristningene er ikke nødvendigvis det samme. Det er også funnet helleristninger på Hennøya uten at disse ligger i Vingen er de en viktig del av det komplekse symbolspråket som vi ser spor av etter steinaldermenneskene. Og det kan godt hende det er flere vi enda ikke har oppdaget der.

Det er viktige kulturminner langs hele Frøysjøen, og vedtaket som nå er forelagt vil måtte søke dispensasjon fra kulturminneloven i to tilfeller på Hennøya. Fra deler av Vingen helleristningsfelt vil utskipningskaia være synlig - fra toppen av Elva, og fra Vingeneset. Det er dessuten ikke bare synlighet som er problemet. Støv, som har vært en naboklage til steinbruddet på Dyrstad, er det også stor fare for at havner i Vingen. Lyd er et annet problem. Dessuten er Vingen er spesielt i et internasjonalt perspektiv ikke bare på grunn av de 2200 fantastiske motivene, men også på grunn av det intakte landskapet.

Det er også litt interessant at Peters ikke nevner Hornelen en eneste gang, et minst like viktig landemerke som Vingen i Bremanger. Både steinbrudd og utskipningskai vil være godt synlig fra toppen, men også fra en av de to stiene opp denne kjempen av en sjøklippe, hvem vil gå stien fra Berle dersom utsikten skjemmes med støy og støv? Dersom kommunen heller hadde åpnet øynene for den rikdommen de allerede har ville langt flere arbeidsplasser kunne skapes.

Det siste jeg vil nevne i dette innlegget er dette utsagnet: «Det blir heile tida sagt at Frøysjøen er eit urørt naturområde. Men her er det vindmølleparkar, mange oppdrettsanlegg, og over 13.500 skip som passerer kvart år, eit snitt på 260 i veka.»

Skipsfart og fiskeoppdrett er alle reversible tiltak som ikke for alltid vil skjemme området. Vindmøllene er plassert lengre ut i fjorden. På nettsiden til Bontrup står det også at de ønsker mer aktivitet i dette området, dette er selvsagt bekymringsfullt all den tid det hele tiden er et argument fra deres side «at dette er et industriområde allerede, så hvorfor ikke ha enda mer naturødeleggelser her?». Det faller på sin egen urimelighet!

Når medier fra hele verden skriver om saken, arkeologer fra alle kontinenter sperrer opp øynene og sender brev til regjering, storting og kommunestyre er det ikke fordi de er feilinformert.

Det er fordi vedtaket er galskap – og det kan enhver som forstår hvilken rikdom Bremanger kommune forvalter i dette landskapet se. Gråsteinen i Frøysjøen, på Vingen, på Hornelen og på Aksla er faktisk allerede gull!

Men da kan den ikke sprenges bort og legges over rørledninger på havbunnen. Den må forbli i landskapet og være hjem til rødlistede arter, og forbli en del av et verdifullt landskap som vitner om vår umistelige natur- og kulturarv.