En fordreid virkelighet

Ikke uventet kom det nok et utspill av fordreid virkelighet angående Aksla-saken i Bremanger fra Michiel Peters, som er representant for både Bremanger Quarry og Bontrup.

I Fjordenes Tidende 6. mars beklager Peters seg over at Det er lett å sitte tusen kilometer vekke og skrive om ting ein har blitt tipsa om, men som ein ikkje har fått tid til å sette seg inn i.

Sannsynligvis er det dekningen som the Observer eller the Guardian har gitt det oppsiktsvekkende vedtaket fra Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) om godkjenning av steinbruddet på Aksla, med tilhørende utskipingshavn han sikter til.

Men den britiske mediegiganten har basert sin artikkel på et intervju med flere spesialister. Bortsett fra en noe spissformulert underoverskrift så har de beskrevet et scenario som det ikke er noe grunnlag for å trekke i tvil.

Det paradoksale er vel snarere at det er Peters, som oftest er i Amsterdam og ikke i Bremanger og med andre ord tusen kilometer borte selv, som ikke har fått med seg alt av saksgrunnlaget.

Dersom han hadde satt seg bedre inn i hvor kulturminnene som nå utsettes for store ødeleggelser faktisk befinner seg, så ville han sannsynligvis funnet ut at Vingen landskapsvernområde og det som defineres som Vingen helleristningsområde er to ulike størrelser.

Det meste av bergkunsten ligger riktignok innenfor Vingen landskapsvernområde, men det er også funnet en rekke lokaliteter med bergkunst ved både Vingelven, i Fura og ved Hennøystranda, som sammen med de mange lokalitetene innenfor Vingen landskapsområde nettopp er del av Vingen helleristningsområde.

Det dreier seg altså ikke om at bergkunsten ligger mange kilometer unna, og som pussig nok stadig øker i avstand når stemmer til støtte for utbyggingen er fremme i media. Vingen helleristningsområde ligger nemlig like inntil både Aksla og Bårdvikneset – og utsettes nå for ødeleggelser av sine omgivelser.

Det er heller ikke slik at vi har gjenfunnet all bergkunst i dette området. Stadig oppdages det nytt. I tidsrommet mellom 1998 og 2005 fant vi mer enn 700 ikke tidligere kjente figurer i dette området, et antall som har fortsatt å øke også etter 2005. Trolig finnes det mye mer i området. også lenger vest.

Det offentlige Norge har de siste 30 år brukt langt over 100 millioner kroner på å ivareta bergkunsten og dens omgivelser. Kunsten har klart seg forbausende bra i mer enn 6.000 år i dette værharde området. Noen steder er den naturlig nok også slitt av vær og vind eller dekket av mose og lav og ikke lett å få øye på, men ikke tidligere kjente figurer fra steinalderen kommer stadig for en dag. Det er derfor ikke utenkelig at det kan finnes bergkunst både rett under Aksla og på Bårdvikneset, hvor utskipingshavnen er planlagt plassert.

Nå trues denne langvarige offentlige bevaring av bergkunsten av profittjag fra utlandet. Berørt av denne utbyggingen trues også andre kulturminner i området. En stor og viktig gravrøys og flere runesteiner på selve Hennøya, bare noen hundre meter fra utskipingshavnen, dømmes til en industrialisert fremtid bare for å nevne noen andre viktige kulturminner.

Mange røster hevder områdene er så ødelagte av inngrep at vi bare kan fortsette. Peters er intet unntak og trekker fram skipstrafikk og oppdrettsanlegg som et godt sammenligningsgrunnlag for steinbruddet. Men sistnevnte setter ikke varige spor etter seg i form av rasert natur. Oppdrettsanleggene kan flyttes og skipstrafikken begrenses. Jeg er ofte i Vingen og får ikke tallene helt til å stemme hva gjelder Peters opplysninger om skipstrafikk.

Fortsatt bør det understrekes at Frøysjøen har mange kvaliteter som er viktige å bevare, med et fjordløp helt uten veier og andre større inngrep. Det er ikke mange slike igjen i Norge.

I 1998 var jeg del av et team som undersøkte området hvor dagens steinbrudd på Sætrefjellet, ved Dyrstad skulle etableres, som på plankartet var avgrenset og mindre urovekkende. I dag opplever jeg at steinbruddet legger beslag på et langt større område enn det som opprinnelig var planlagt.

Legger vi det samme erfaringsgrunnlaget til grunn for Aksla, så er det langt fra utenkelig at de avgrensede planene som i dag ligger til grunn vil bli gradvis tilsiktet eller utilsiktet oppskalert. Og hva gjelder påstått nedskalering av utskipingshavnen ved Aksla – som del av et grep for å gjøre inngrepene mer beskjedne –

så er det ikke tilstrekkelig å bare skifte til den mer tilforlatelige grønnfargen på plankartet, uten å gjøre noe med de ødeleggende inngrepene – det kalles grønnvasking og representerer ingen reduksjon i omfang.

Peters berømmer det norske demokratiet, som jeg må innrømme at jeg blir stadig mer skuffet over. Han påstår likevel at han blir satt ut, men de som virkelig er satt ut i denne prosessen er fagkunnskapen hos Riksantikvaren, Statsforvalteren i Vestland og Vestland fylkeskommune. Etatene har fått munnkurv ettersom Klima- og miljødepartementet har mistet ansvaret for norsk arealforvaltning til KDD, for å gi kommunene større selvstendighet.

Når denne fagkunnskapen er brakt til taushet av politiske grep oppleves demokratiet som svekket. Det er nemlig kunnskap som styrker demokratiet, og nettopp mangel på kunnskap som rår når ordføreren går ut og hevder at en kan kombinere Aksla steinbrudd med verdensarv for Vingen. Det vil aldri la seg gjøre, da en ikke engang har forsøkt å ivareta de autentiske omgivelsene til Vingen helleristningsområde.

Som del av denne umulige prosessen til ordføreren, preget av manglende kunnskap, har Bremanger kommune spilt inn – supplerande informasjon – gjennom et brev til KDD i 2022, og fått det til å høres ut som om den sjeldne rødlistede naturtypen som nå trues av ødeleggelser på Bårdvikneset er ivaretatt i to andre områder – ved Gaddskogvatn og Bugen. Men dette stemmer heller ikke. Den sjeldne forekomsten av boreonemoral regnskog hvor utskipingshavnen er planlagt er ikke ivaretatt i andre områder.

Kommunen løper ærend til støtte for utbygger og hevder i realiteten at ødeleggelser av denne viktige naturtypen er del av …ei målsetning om å skape fleire grøne og lønsamme arbeidsplassar…. Men også denne grønnfargen er lite troverdig når en faktisk legger opp til å ødelegge for den eneste forekomsten av rik boreonemoal regnskog i området.

Innholdet i brevet fra kommunen er også ukritisk lagt til grunn i vedtaket om etableringen av utskipingshavnen av KDD, noe jeg finner sjokkerende.

Men heldigvis har dette demokratiet vårt flere sikkerhetsnett. Jeg ser derfor frem til at prosessene som har foregått og de konklusjonene som er trukket blir bedre belyst når det nå er bedt om fyldige svar fra KDD av Stortingsrepresentantene Alfred Bjørlo og Ola Elvestuen i denne saken.

Samlet mener jeg fortsatt at det er grunn til å være skeptisk til forsikringer fra både Bremanger Quarry, Bontrup, Peters og blant andre ordføreren i Bremanger. Kunnskapsmessig står deres uttalelser om både natur- og kulturminneverdier til stryk.

I Nederland rulles det dessuten opp av mediene NRC og Zembla at støvet fra den norske steinen gjør jernbanearbeidere syke og at restprodukter av den samme steinen under asfaltproduksjon ødelegger naturmiljøet i Bontrup og Peters hjemland.

Forsikringene om hensyn til kulturminne- og naturverdier, i både Norge og Nederland, er like betryggende som å la reven passe hønsene, for å bruke et velkjent begrep.

Organisasjoner over hele verden er dessuten vantro over hva det norske demokratiet legger opp til for natur- og kulturverdier i verdensklasse.